Veien stopper her

Så var vi ved veis ende. Et semester nærmer seg slutten, lesesalene bugner over av studenter med eksamensfrustrasjoner, mens jeg sitter her for å runde av enda et kapittel i livet.

Jeg ser tilbake på første innlegg jeg skrev her på bloggen. Har faget stått til mine ønsker og forventninger? Har jeg nådd de målene jeg en gang satt meg? Til forskjell fra første forelesning i Januar til den regntunge dagen idag har jeg fått et langt mer tankevekkende syn til det digitale mediet. Det er med andre ord ikke like svar på hvitt som jeg en gang trodde.

Etter et semester med digitale medier som hovedtema tenker jeg dypere gjennom hva slags påvirkning Internett har for oss. På få år har bruken skutt til himmels, ja snart finnes det kanskje ingen grenser for hva man kan gjøre på nett.

Jeg sitter igjen med gleden av Internettets brukermedvirkning. Alle har en stemme, men dette er selvsagt på godt og vondt. Selv om nettet åpner for muligheter har jeg også lært viktigheten av å se det hele med et kritisk syn. Ytringsfrihet for alle trenger ikke alltid være positivt.

Bloggen har gitt meg nettopp denne muligheten. Jeg har hatt en stemme der jeg kan skrive hva enn jeg måtte ønske. Selv syns jeg bloggreisen har vært en spennende reise, der jeg innlegg for innlegg forhåpentligvis ble litt bedre til å formidle, så får jeg håpe du gjør det samme.

 

Bilde: Colourbox

Takk for nå (på gjensyn?)

Bloggoppgave 13

Tuller du, er det sant?

På Internett finner vi all informasjon vi måtte trenge når det selv passer oss. Det koker over av informasjon, du skal lete lenge for å finne et tema som ikke dekkes på nettet. Men selv om det finnes uendelig av informasjon skal du ikke ta alt for god fisk. Er du er en av dem som har til vane å søke opp alt av vonder som kjennes på kroppen for en “rett” diagnose? Eller den som bare elsker å dele saker helt ukritisk? Eller er du kanskje en flittig nettsurfer som bruker nettet til kilde i skolerelaterte oppgaver? Da er det noen få ting du bør ta til betraktning.

Hvem har skrevet hva, hvor og hvorfor? Altså, hvor fant du informasjonen, hvorfor er det skrevet, hva er skrevet og hvem er det faktisk som har skrevet det?  Er det en høytstående lektor fra et universitet, eller en liten rakker som rett og slett bare vil spille deg et lite puss?

Fordi det ikke finnes noe direkte skille mellom sann og usann informasjon på nett, kan det for mange oppstå problemer grunnet ubetenksom bruk. Gisle Hannemyr skriver i boken “Hva er Internett” at nettet i utgangspunktet var beregnet som et forskernettverk, derfor ble aldri sikkerheten prioritert.

 Illustrasjon: Privat

Dagens Internett brukes av langt fler enn bare dagens vitenskapsmenn. Gud og hvermannsen er blitt daglige surfere på world wide web-bølgen, og saker deles så det kost etter. I dagens nettsamfunn forholder de fleste seg ganske ukritisk til saker på nett. Venner og venners venner deler saker og ting på Facebook og andre sosiale medier, uten å stoppe opp for å analysere om det som står faktisk er sant. En artikkel fra forskning.no belyser dette temaet og forteller at vi stoler blindt på venner som deler publikasjoner med oss på sosiale medier.

Så hvordan skal vi forholde oss til all denne delingen? Hva slags virkemidler kan vi som brukere bruke for å finne den riktige informasjonen? Forskning.no nevner at man som bruker bør forholde seg kritisk til kilden samt stille spørsmål til innholdet før man velger å dele det med resten av verden, eller ei.

Hannemyr nevner i “Hva er internett?” at mange av problemene som oppstår på Internett skyldes ubetenksom bruk. Jeg mener at man med en dose sunn fornuft, og et mer kritisk og vurderende syn kan filtrere ut de uriktige opplysningene gjennom sila. Som forskning.no nevner er det gratis å dele noe. Få tenker over at det som deles kan være uekte informasjon, og dette sprer de til vennelista på Facebook, som igjen spres videre.

Dermed; Tenk gjennom det du leser før du sprer det ut til resten av verden, husk at om noe er for godt til å være sant er det som regel det. Ha antennene ute, vær kritisk før du deler. Del med måte.

Bloggoppgave 12 med utgangspunkt i artikkelen fra Forskning.no og Gisle Hannemyrs bok Hva er internett?

Derfor bør du lese dette!

Klikk her, vær så snill! Denne saken bør du lese. Dette vil du bare ikke gå glipp av. Ekspertene svarer, og du blir noen hakk smartere for hvert klikk, tro meg. Det er slik dagens nettjournalistikk utarter seg. Derfor vil jeg fortsette med å reflektere litt rundt denne fortreffelige klikk-journalistikken.

Det sies at den klassiske nordiske journalistikken bygger på informasjon, samfunnskritikk, debatt og kommentarfunksjoner. De skal være såkalte vaktbikkjer for mannen på gata, og vise både formidling-, kilde- og analyseferdigheter. Skulle tro at analytisk og kritisk journalistikk skulle seire, men den gang ei. Det viser seg at gjennom “forskning” klikker du og jeg kun på saker der ekspertene guider oss i riktig retning. Om det handler om veien til sommerkroppen eller hvordan slutte å røyke spiller ingen rolle. Journalisten skal bare ha treffene sine, og etter denne “forskningen” er det overskrifter som dette som får oss til å klikke.

Bilde: Colourbox

Journalistens tradisjonelle prinsipper går ut på å undersøke, vurdere, utvelge, samt formidle saker ut til folket, men dagens nettjournalistikk ser ut til å benytte seg av langt mer utradisjonelle fremgangsmåter for å nå sin herskare. Nå skal jeg ikke skjære alle over en kam, mange er flinke til å skape et nokså godt samarbeid mellom redaksjon og bruker, men mange nettjournalister er også eksemplariske til å skrive ubetydlige nettnyheter der vi klikker oss selv dumme.

Journalistene skal ha brød på bordet, og de ender med å spre dumdristige og nokså ubetydlige nyheter som ild i tørt gress. Scroller meg nedover dagbladet for øyeblikket, er så heldig å få muligheten til å vite hvem av deltakerne som er Trianas favoritter i Paradise Hotell, og ikke nok med det, sannelig skal ikke datteren til kjendisskuespillerne Blake Lively og Ryan Reynold ha guttenavn også!

 

Skjermdump fra dagbladet.no

Ingen viktigere nyheter enn dette spørr du? Joda, i suppa av nyheter om Paradise Hotel og kjendisbarn kan jeg skimte en sak om Sveriges farligste mann (dømt for tre mordbranner) som soner ferdig neste år, samt terrorister som søker asyl i Norge.

Hva salgs effekt har så dette på meg og deg? Kjendisnytt, matoppskrifter og sexopplevelser i salig blanding med sport, dødsulykker og terrorisme? Nyheter og underholdning side om side, i skjønn forening. Vi blir sittende i halvsøvne å glane på en skjerm som gir oss litt av alt og ingenting.

Om vi noen gang får skikk på dette klikkhysteriet vet nå ikke jeg. I den herlige godteskåla av søtt og salt skal jeg spare klikkene mine til de viktigste sakene heller enn Rihannas beste selfie-triks. Ironisk nok må jeg klikke meg bort fra VGs hovedside for å holde meg oppdatert på det viktigste (se bilde under). En ting er i alle fall sikkert; jeg skal tenke gjennom mine klikk, jeg skal klikke med måte, og jeg oppfordrer deg til å gjøre det samme.

 Skjermdump fra vg.no

Bloggoppgave 11 med utgangspunkt i denne kronikken fra Aftenposten, pensumlitteratur, samt forelesninger.

En skjermvennlig hverdag

Nettet har forandret journalistrollen sier Jan Thoresen (jfr. bilde under) i en artikkel fra Dagbladet. Journalistikken går gjennom en transformering som følge av digitaliseringen av nyhetene. Skjermen har blitt en stor del av menneskers hverdag, og overgangen fra papir til skjerm er et faktum.

Skjermdump fra Dagbladet

Teknologien er med oss overalt, og den har gitt oss mulighet til å vurdere, samt være i dialog med nyhetsredaksjonene mye mer enn før. Dagens journalister benytter seg mer og mer av nettbrukerne som kilder, såkalt crowdsourcing, men med et vurderende syn vel og merke. I boken “Å skrive for skjermen. En innføring i nettjournalistikk” av Martin Engebretsen sies det at nettavisleseren er på jakt etter aktuell, relevant, meningsfull og forståelig informasjon som er i hans/hennes nære og fjerne omgivelser. Nettleserne er altså aktive utforskere, og ikke like passive som i papiravisens storhetstid. Journalisten og nettavisleseren samarbeider gjennom dialog og feedback, noe som har endret avisredaksjonenes monologiske arbeidsmetoder, til en symbiose mellom journalist og nettavisleser.

Som følge av nettmediets store potensial er også kravene til brukergrensesnitt steget betraktelig. Nettleseren krever mer enn bare skriftfylte sider uten noe form for multimodalitet. Dette endrer dermed presentasjonsformen til nettjournalisten. Hvordan skal man gjøre stoffet mest mulig interessant? Hva skal man gjøre for å skille seg ut, og få folk til å klikke? Spørsmål som dette er svært sentrale når det kommer til dagens nettjournalisikk. Som nevnt tidligere (i dette innlegget) mener jeg det er viktig å ta i bruk visuelle virkemidler for å styrke ens budskap. Jeg kom over et imponerende eksempel på dette, nemlig en nyhetssak fra The Guardian der lyd, bilde og animasjon går i skjønn forening, og gir oss en historiefortelling utenom det vanlige.

Skjermdump fra The Guardian

Journalisten kan presentere sitt stoff på helt nye måter enn før, som Martin Engebretsen nevner i “Å skrive for skjermen. En innføring i nettjournalistikk” gir nettet muligheter for å legge frem stoff etter ikke-linære nyhetsstrukturer. Firestrom fra The Guardian er et prakteksempel på denne strukturen. Den innholder blandt annet et innholdskart (til høyre i bildet) der man kan manøvrere seg til andre punkter i artikkelen uten å måtte lese gjennom hele teksten fra start til slutt.

Å presentere nyhetssaker på denne måten kan både pirre nysgjerrigheten, samt øke brukerstyringen hos leseren. Mangfoldet av multimodalt innhold og kortfattede tekster mener jeg kan være med på å øke besøkstallet. På nett går alt i lynets hastighet, og vi har ikke alltid tid til å lese milelange tekster på den lille iPhone-skjermen på bussen tidlig om morgenen. Derfor tror jeg det er viktig at journalistene tenker over hvordan de kan legge frem nyheter på en kortfattelig og enkel måte, som passer for både dataskjerm og iPhone.

Det er ingen tvil om at den digitale verden har endret hverdagen til journalisten. Fordi nettet er et døgnåpent samfunn preges journalistene av å være i et konstant kappløp med hverandre, der det kjempes om de beste nyhetssakene, og de raskeste publiseringene. Jeg tror god journalistikk definitivt kan oppnås på nett, utfordringen ligger i å publisere saker som griper og pirrer en stor gruppe lesere, samt holde på deres interesse. Tross alt er det bare fantasien som setter grenser.

Bloggoppgave 9 med utgangspunkt i “Å skrive for skjermen” av Martin Engebretsen

Jakten på gullfuglen

En nettjournalists tilsynelatende viktigste hverdagsmål, nemlig å skyte gullfuglen. Der mediebrukerne lever i en såkalt gullalder ifølge Adm.dir i VG Torry Pedersen, blir dette dermed viktigere enn noen gang.

Fra papiravisens krav om journalistisk profesjonalitet og kvalitet, til nettavisens mål om flest antall klikk. Det er slik hverdagen har blitt for nettjournalistene. Istedenfor å legge vekt på gravende og analytisk journalistikk, ligger nå fokuset på å sanke inn x-antall klikk på en sak.

Bilde: Colourbox

Så hva gjør dette med nettjournalistikken? Kulturjournalist Jan Zahl fra Aftenbladet nevner i sin kronikk at folk flest mener selv de er mest interessert i viktige og gravende nyheter på nett, men sannheten er en helt annen, noe som nettredaksjonene har full oversikt over gjennom sine daglige målinger. Fordi nettavisene er desperat ute etter treff, er disse målingene med på å sette et utgangspunkt for hva journalistene tror kan sikre flest mulig treff.

Etter Martin Engebretsens bok “Å Skrive for skjermen” er det blitt en utfordring for nettjournalister å bedrive gravende og kritisk journalistikk da dette tar lang tid. Nettredaksjonene er mer opptatt av en såkalt NÅ-journalistikk som går ut på kjapp og kontinuerlig publisering av nyhetsstoff. Det blir dermed vanskelig for journalistene som vil grave i dybden.

Bilde: Privat

Jan Zahl nevner i kronikken at overskrifter som “sex” eller “pupper” trekker til seg lesere, derfor er det ikke å stikke under en stol at slike titler er fristende å bruke som agn for å få flest mulig lesere. Det ser ut til at noen nettjournalister mister fokus på egen integritet og seriøsitet til fordel for flest antall klikk og besøkstall, noe som i det lange løp kan svekke troverdigheten hos nettjournalistene. Forstå meg rett, jeg er for overskrifter som pirrer nysgjerrigheten og dermed får en til å klikke seg inn på en sak, men jeg mener det er viktig at overskrifter og innhold faktisk står i samsvar med hverandre.

Kampanje skrev nylig en artikkel der de fra målinger av TNS Gallup forteller at nettavisen nå er blitt større enn den tradisjonelle papiravisen. 60% av alle nordmenn leser daglig nyheter på internett, mot 58% som fortsatt leser papirutgaven. Følgelig vil dette skape enda høyere stressfaktor blandt nettjournalistene. Hvem greier å publisere en sak raskest? Og hva slags saker øker antall besøkende? Jeg tørr påstå at dette må være spørsmål som daglig svirrer i nettjournalistens hode, uten nødvendigvis noe fasitsvar.

Nyheter på nett er mer aktuelt enn noen gang, og konkurransen for antall treff er stor blandt nettredaksjonene. Det er en evigvarende kamp om å nå flest lesere, og det virker for mange journalister svært forlokkende å slenge inn en fiffig tittel som vekker nysgjerrighet. Martin Engebretsen nevner i boken “Å skrive for skjermen” at kravet om attraksjonsverdi er viktig i nettjournalistikken for at publikasjoner skal bli lest. Den perfekte tittelen blir dermed avgjørende for å sanke inn klikk, men trenger den nødvendigvis innholde ord som “sex” og “pupp”? Nei, ikke i mine øyne.

Bloggoppgave 8, med utgangspunkt i kronikk fra Aftenbladet.

Trenger du tips for markedsføring på nett?

Sjekk ut denne nettsiden! (av Anne & Vilde)

Samspillet

Jeg venter ikke lengre på at den dagsferske avisen i tabloidformat skal dumpe ned i postkassen. Nei, her i huset er det kun få tastetrykk som skal til for å oppdateres på dagens nyheter. Nyhetsredaksjoner som Aftenposten, VG og Dagbladet har jo likevel tatt i bruk nettmediet, derfor velger jeg gledlig gratis tilgang døgnet rundt til fordel for det gode, men gamle avisabonnementet.

Bilde: Colourbox

Siden 90-tallet har stigningen av brukere til the Word Wide Web steget jevnt og trutt. Derfor har også nyhetsredaksjonenes nettmedier blitt svært viktige for deling av verdensomspennende nyheter. Aktuelle saker publiseres døgnet rundt, og mulighetene er større i nettmediet enn i papiravisen og det tradisjonelle fjernsynet. Nettmediet åpner opp for toveis-kommunikasjon, samt brukerstyring. Dermed har nettbrukere større mulighet for deltakelse enn avisleserne. Etter en undersøkelse gjort av Martin Egebretsen om “Nettavisen og deres brukere”, ble konklusjonen den at “nettavislesere er aktive utforskere som igjen er ute etter sakelig informasjon som kan tilpasses deres behov.”

Spørsmålet blir da hvordan nyhetsredaksjonene kan utnytte nettmediets mektige potensial, da på grunnlag av brukernes krav. Viktigheten ved sakelig informasjon er ikke noe man skal kimse av. Etter Parasie og Dagiral undersøkelse er det ikke alltid slik at det som bør publiseres av viktige saker, ikke alltid kommer frem i lyset, grunnet dataundersøkelser gjort av “programmeringsjournalister” som heller publiserer mindre viktige saker de tror skal “være nytte” for nettavisleserne.

Internettet gir brukerne muligheter for kommunikasjon og samhandlig med redaksjonene. Friheten er mye større i nettmediet. Man kan søke opp nærmest hva som helst av nyheter, og få svar før man rekker å blunke. Dette kan skape utfordringer for redaksjonene da de må utarbeide nyhetsstoff som fanger oppmerksomheten til leseren slik at antall besøkende på siden øker. Nettmediet gir mulighet for redaksjonene til å koble saker sammen i det uendelige, samt legge ved interessante illustrasjoner for å skape større interesse rundt innholdet (se dette innlegget for multimodalitet).

For mange journalister har blogging blitt svært populært de seneste årene. Etter dette innlegget fra Online Journalism Blog gir blogging sjanse for andre til å komme med tilleggsinformasjon om emnet, samt forslag og meninger. Dette skaper kommunikasjonsmuligheter og større samspill mellom journalist og nettbruker, dermed blir ikke leseren like passiv som i de tradisjonelle mediene.

Bilde: Colourbox

Et godt eksempel der brukere kan komme med meninger og aktuelt stoff er CNNs side iReport. Her lar de frivillige samfunnsinteresserte over hele verden bidra med nyhetsstoff fra alle kriker og kroker av kloden. Dette gir mulighet for stor mediedekning, samt et mer reelt bilde av virkeligheten, sammenliknet med de som kun publiserer nyhetssaker etter interessemålinger fra statistikker og kakediagrammer.

Skjermdump fra CNN iReport

Til syvende og sist tror jeg det handler om innovasjon og kreative løsninger på tradisjonelle tankeganger. Det er viktig at nyhetsredaksjonene tenker ut nye metoder for nyhetsformidling i det digitale mediet. Etter en artikkel fra The Atlantic er det ikke alltid saken i seg selv som fanger leseres oppmerksomhet, men heller hvordan saken formidles ut til folket. Med andre ord, det bør være noe nytt og spennende. Noe morsomt, som nettbrukerne ikke har sett før. Om nysgjerrigheten pirres vil antall klikk komme som perler på en snor.

Bloggoppgave 7, med utgangspunkt i artikler fra The Atlantic, Online Journalism blog og The New York Times, samt pensumartiklene  iReporting av Palmer, og Data-driven journalism av  Parasie & Dagiral.

Et hav av muligheter

Jeg sitter for øyeblikket å leser en artikkel fra Aftenposten angående terrorangrepet i København. Plutselig dukker det opp en uthevet lenke kalt “kart over det dramatiske terrordøgnet”, og jeg velger dermed å klikke på denne. På få sekunder åpnes en ny side med en illustrasjon av et kart for hvor skytingen fant sted. Den digitale revolusjonen har gjort lesing til noe annet enn det en gang var. Nettet åpner for nye muligheter, og man trenger ikke lengre bla seg fra side til side i en bestemt rekkefølge som i en bok, avsnitt for avsnitt.

Hypertekst er et sentralt ord når det kommer til digitale medier. Det er nemlig slik at dette inngår i de fleste tekster publisert på nett. Funksjonen til hyperteksten fungerer slik at du trykker på en uthevet kobling (også kalt peker) i teksten, som så vil transportere deg til en ny tekst på andre siden av koblingen, med forhåpentligvis noenlunde relatert innhold til teksten du opprinnelig utforsket.

Illustrasjon av hypertekstens funksjon:

 Animasjon: Privat

Bruk av hypertekst kan både ha fordeler og ulemper. Om man benytter seg av fenomenet på riktig måte, kan det fungere svært så bra, men fallgruvene er også mange. Da spesielt med tanke på leserens sammenhengede forståelse (koherens), og meningsdannelse av innholdet. En blogg eller nyhetsartikkel med utallige hyperlenker kan i første omgang forstyrre flyten i lesingen, men den kan også skape uforståelighet til innholdet dersom koblingen sender deg til en side som har liten relasjon til innholdet du utforsket på det opprinnelige nettstedet.

Etter Martin Engebretsens bok “Å skrive for skjermen. En innføring i nettjournalistikk” poengteres det at man må ta hensyn til leserens behov for sammenheng. Man kan ikke pøse på med hypertekst og tro at dette gir leseren mer forståelighet. Dette må altså gjøres på en fornuftig og hensiktsmessig måte. Det er viktig at leseren ser en meningshelhet ved alle hypertekstene, og at sammenhengen mellom dem gir forståelse for leseren.

Det positive ved bruk av hypertekster er at man gir et større innhold til en tekst. Dette ved å supplementere med lenker til andre tekster med et relaterende emne. Her på bloggen har jeg selv benyttet meg av hyperlenker i flere innlegg (se bilde nedenfor), både for å referere, samt utvide innholdet, slik at de som vil kan klikke seg videre.

Skjermdump fra egen blogg

Jeg mener hypertekster egner seg godt til bruk i sjangere som blandt annet blogg eller nyhetsartikkel. Leseren får mulighet til å utforske videre om et gitt emne gjennom brukerstyring. Man velger altså selv om man vil klikke og søke seg videre gjennom hyperteksten, eller ei. Det fiffige ved hypertekst er at synspunkter ikke blir like nyanserte. Det finnes ofte flere sider av samme sak, derfor egner hypertekst seg godt som en veiviser til flere perspektiver.

Bilde: Colourbox

Hypertekst er en sentral faktor på Internettet, og jeg tror den vil bli viktigere og viktigere i årene som kommer.  Organisering etter en ikke-linær struktur åpner opp for mer fleksibilitet, samt nye måter å strukturere stoff på. Hyperteksten åpner opp for andre måter å forstå sammenhenger på. Man kan hoppe fra det ene til det andre ved få tastetrykk, samtidig som meningsdannelsen ikke svekkes. Det er ikke lengre nødvendig å følge den linære linjen for at innholdet skal skape mening.

Bloggoppgave 6, med utgångspunkt i “Å skrive for skjermen” av Martin Engebretsen

Operasjon nettskribent

I en moderne verden av datamaskiner, nettbrett og mobiltelefoner har papiravisen måttet bøte for den o, så store nettavisen. Vi oppdateres konstant, med både nyttige, og ikke fult så nyttige nyheter. Journalistene kjemper om treff, og det avles frem artikkel på artikkel til alle døgnets tider.

Potensialene for journalistene er mange i nettmediet, men likevel er det få som utnytter dette fult ut. For mange nettjournalister er antall treff på en sak blitt viktigere enn publisering av gravende og informerende journalistikk. Vi som brukere blir heller bombandert med overskrifter som “Slik vinner du” og “Dette vil du ikke gå glipp av”, mens de viktigere nyhetene blir satt til side.

Bilde: Colourbox

Så hvordan få brukerne interessert i aktuelt journalistisk stoff på nett? Etter Pavliks artikkel “Innovation and the future of journalism” bør fire prinsipper oppfylles for å nå et suksessfult nettjournalistisk liv. Disse kriteriene går ut på å skrive gravende og kritisk journalistikk, der god research på etiske grunnlag står i sentrum.

Kan man ut i fra disse prinsippene oppnå et betydningsfult journalistliv i den digitale verden? De siste årene har flere nettaviser testet ut alternative metoder for publisering av nyhetsstoff på nett. Avisen The New York Times har blandt annet laget en, i mine øyne, utrolig fancy artikkel kalt A Game Of Shark and Minnow, som for meg trigger både nysgjerrighet og leselyst. En kombinasjon av tekst, bilde, animasjon og grafikk gjør dette til en nytelse for øyet. Jeg tror de fleste journalistiske sjangre ville hatt nytte av en slik fremstillig for å skape interesse og engasjement hos leseren.

Bilde: Privat

Multimedia blir dermed et viktig stikkord i denne sammenheng. God journalistikk kombinert med nye. visuelle metoder som bruk av animasjoner, tabeller og beskrivende bilder vil pirre nysgjerrigheten til oss som brukere, samt gi helt nye leser- og meningsopplevelser av det journalistiske innholdet.

Etter undersøkelser gjort av TNS Gallup er Internett blitt den viktigste nyhetskilden for folk flest, det blir derfor enda viktigere at journalistene holder stø kurs i riktig retning. I en artikkel fra Dagbladet sier Jan Thoresen at  journalistikken forandrer seg, samt at substans og langsiktighet er viktig. Han nevner også at det ikke er de største nettavisene som er flinkest til nettopp dette.

Jeg vil påstå at nettjournalistikk bare blir viktigere og viktigere i årene fremover. Jeg tror neppe papiravisen vil få sin oppstandelse, derfor mener jeg mediehusene bør starte omveltningen nå! Som den amerikanske buisnessmannen Jack Welch sa – “Change before you have to”.

Bilde: Colourbox

Bloggoppgave 5, med utgangspunkt i denne artikkelen fra The New York Times, samt Pavlik og Joe Lambarts artikler. 

Forflyttelsen, eller?

Generasjon Y. Generasjonen som har fått det digitale medium inn med morsmelken. Vi var der da MSN, Facebook og Twitter tok sin innmarsj i samfunnet. Da kommunikasjon og deling via nett ble mer populært enn faktisk kommunikasjon ansikt til ansikt.

De siste årene har utviklingen av sosiale plattformer eksplodert. Facebook, som den første store, ble lansert i Februar 2004, og har siden den gang vært “the place to be” for oss unge, helt til nå. Etter undersøkelser gjort av Piper Jaffray høsten 2014, hadde Twitter og Instagram tatt ledelsen over mest brukte sosiale medier blandt unge.

Så hva kan denne forflyttingen komme av? Jeg tror mye av grunnen er at nye medieplattformer pirrer nysgjerrigheten. Samtidlig har også den eldre generasjon omsider oppdaget Facebook, noe som får oss unge til å søke “privatliv” på andre sosiale plattformer. Foreløpig har jeg sluppet billig unna med venneforespørsler fra foreldre og besteforldre, med unntak av én forespørsel fra bestemor. Jeg takket høflig nei.

I kjølevannet av eldrebølgens innmarsj, forflytter vi oss videre til andre plattformer for å kommunisere. I en artikkel fra Dagbladet April 2014 nevnes spesielt Instagram som den nye store. Bildetjenesten har blitt svært populær de siste årene. Du tar et bilde, velger et filter og publiserer kunstverket på få sekunder for hele verden å se, om du ikke har låst bruker da?

Det er nettopp dette som har blitt trenden. Etter en artikkel fra NRK Nordland forteller tiendeklassinger fra Bodø at de har en lukket og en åpen Instagramprofil. Den åpne viser en “pyntet” virkelighet, mens den lukkede er for nærmeste venner der den faktiske virkeligheten av morgentryner og grimaser vises frem.

Bilder: Anne Schia (Fra min Instagram)

Vi er flokkdyr, og sosial deling har blitt en del av hverdagen vår, men er det faktisk reellt å si at vi flytter oss vekk fra Facebook til fordel for andre sosiale plattformer? Selv bruker jeg både Instagram, Snapchat, Twitter og også fortsatt Facebook. Dette tror jeg også er tilfellet hos andre unge. Man utforsker nye plattformer, men legger nødvendigvis ikke de gamle på hylla. Nå skal det sies at disse sosiale plattformene har ulike funksjoner, dermed tror jeg ikke Facebook har stor grunn til bekymring, ennå.

Facebook har vært en stor plattform for bedrifter, der de kan reklamere for varene sine. Som nevnt vil nok ikke unge fjerne seg fra Facebook i første omgang, men bedrifter bør se muligheten for markedsføring via andre plattformer også. I følge Kaplans artikkel Users of the World Unite bør bedrifter markedsføre seg der hvor ønsket målgruppe befinner seg. Er vi på Instagram bør markedsføringen skje via Instagram. Det trenger nødvendigvis ikke være vanskeligere å reklamere gjennom mindre åpne plattformer, man må bare tenke litt utenfor den tradisjonelle boksen.

Avslutningsvis skal det nevnes at vi også eksponeres for reklame gjennom magasiner, TV titting og radiolytting. Salgsnæringen har derfor et hav av muligheter for å markedsføre seg gjennom andre medier enn sosiale medier, men om man lykkes gjennom sosiale medier vil dette selvfølgelig være en bonus. Det er nemlig slik at man høster det man sår. 

Bloggoppgave 3, basert på pensumartikkelen Kaplan/Haenlein og disse artiklene om endringer i unges bruk av sosiale medier:

NRK Hordaland, Daily Mail, Forskning.no, Forrester, Dagbladet & Dagens Næringsliv