Tuller du, er det sant?

På Internett finner vi all informasjon vi måtte trenge når det selv passer oss. Det koker over av informasjon, du skal lete lenge for å finne et tema som ikke dekkes på nettet. Men selv om det finnes uendelig av informasjon skal du ikke ta alt for god fisk. Er du er en av dem som har til vane å søke opp alt av vonder som kjennes på kroppen for en “rett” diagnose? Eller den som bare elsker å dele saker helt ukritisk? Eller er du kanskje en flittig nettsurfer som bruker nettet til kilde i skolerelaterte oppgaver? Da er det noen få ting du bør ta til betraktning.

Hvem har skrevet hva, hvor og hvorfor? Altså, hvor fant du informasjonen, hvorfor er det skrevet, hva er skrevet og hvem er det faktisk som har skrevet det?  Er det en høytstående lektor fra et universitet, eller en liten rakker som rett og slett bare vil spille deg et lite puss?

Fordi det ikke finnes noe direkte skille mellom sann og usann informasjon på nett, kan det for mange oppstå problemer grunnet ubetenksom bruk. Gisle Hannemyr skriver i boken “Hva er Internett” at nettet i utgangspunktet var beregnet som et forskernettverk, derfor ble aldri sikkerheten prioritert.

DSC00547 Illustrasjon: Privat

Dagens Internett brukes av langt fler enn bare dagens vitenskapsmenn. Gud og hvermannsen er blitt daglige surfere på world wide web-bølgen, og saker deles så det kost etter. I dagens nettsamfunn forholder de fleste seg ganske ukritisk til saker på nett. Venner og venners venner deler saker og ting på Facebook og andre sosiale medier, uten å stoppe opp for å analysere om det som står faktisk er sant. En artikkel fra forskning.no belyser dette temaet og forteller at vi stoler blindt på venner som deler publikasjoner med oss på sosiale medier.

Så hvordan skal vi forholde oss til all denne delingen? Hva slags virkemidler kan vi som brukere bruke for å finne den riktige informasjonen? Forskning.no nevner at man som bruker bør forholde seg kritisk til kilden samt stille spørsmål til innholdet før man velger å dele det med resten av verden, eller ei.

Hannemyr nevner i “Hva er internett?” at mange av problemene som oppstår på Internett skyldes ubetenksom bruk. Jeg mener at man med en dose sunn fornuft, og et mer kritisk og vurderende syn kan filtrere ut de uriktige opplysningene gjennom sila. Som forskning.no nevner er det gratis å dele noe. Få tenker over at det som deles kan være uekte informasjon, og dette sprer de til vennelista på Facebook, som igjen spres videre.

Dermed; Tenk gjennom det du leser før du sprer det ut til resten av verden, husk at om noe er for godt til å være sant er det som regel det. Ha antennene ute, vær kritisk før du deler. Del med måte.

Bloggoppgave 12 med utgangspunkt i artikkelen fra Forskning.no og Gisle Hannemyrs bok Hva er internett?

Derfor bør du lese dette!

Klikk her, vær så snill! Denne saken bør du lese. Dette vil du bare ikke gå glipp av. Ekspertene svarer, og du blir noen hakk smartere for hvert klikk, tro meg. Det er slik dagens nettjournalistikk utarter seg. Derfor vil jeg fortsette med å reflektere litt rundt denne fortreffelige klikk-journalistikken.

Det sies at den klassiske nordiske journalistikken bygger på informasjon, samfunnskritikk, debatt og kommentarfunksjoner. De skal være såkalte vaktbikkjer for mannen på gata, og vise både formidling-, kilde- og analyseferdigheter. Skulle tro at analytisk og kritisk journalistikk skulle seire, men den gang ei. Det viser seg at gjennom “forskning” klikker du og jeg kun på saker der ekspertene guider oss i riktig retning. Om det handler om veien til sommerkroppen eller hvordan slutte å røyke spiller ingen rolle. Journalisten skal bare ha treffene sine, og etter denne “forskningen” er det overskrifter som dette som får oss til å klikke.

breaking news button on computer keyboard pc key

Bilde: Colourbox

Journalistens tradisjonelle prinsipper går ut på å undersøke, vurdere, utvelge, samt formidle saker ut til folket, men dagens nettjournalistikk ser ut til å benytte seg av langt mer utradisjonelle fremgangsmåter for å nå sin herskare. Nå skal jeg ikke skjære alle over en kam, mange er flinke til å skape et nokså godt samarbeid mellom redaksjon og bruker, men mange nettjournalister er også eksemplariske til å skrive ubetydlige nettnyheter der vi klikker oss selv dumme.

Journalistene skal ha brød på bordet, og de ender med å spre dumdristige og nokså ubetydlige nyheter som ild i tørt gress. Scroller meg nedover dagbladet for øyeblikket, er så heldig å få muligheten til å vite hvem av deltakerne som er Trianas favoritter i Paradise Hotell, og ikke nok med det, sannelig skal ikke datteren til kjendisskuespillerne Blake Lively og Ryan Reynold ha guttenavn også!

Skjermbilde 2015-03-23 kl. 16.05.57

 

Skjermdump fra dagbladet.no

Ingen viktigere nyheter enn dette spørr du? Joda, i suppa av nyheter om Paradise Hotel og kjendisbarn kan jeg skimte en sak om Sveriges farligste mann (dømt for tre mordbranner) som soner ferdig neste år, samt terrorister som søker asyl i Norge.

Hva salgs effekt har så dette på meg og deg? Kjendisnytt, matoppskrifter og sexopplevelser i salig blanding med sport, dødsulykker og terrorisme? Nyheter og underholdning side om side, i skjønn forening. Vi blir sittende i halvsøvne å glane på en skjerm som gir oss litt av alt og ingenting.

Om vi noen gang får skikk på dette klikkhysteriet vet nå ikke jeg. I den herlige godteskåla av søtt og salt skal jeg spare klikkene mine til de viktigste sakene heller enn Rihannas beste selfie-triks. Ironisk nok må jeg klikke meg bort fra VGs hovedside for å holde meg oppdatert på det viktigste (se bilde under). En ting er i alle fall sikkert; jeg skal tenke gjennom mine klikk, jeg skal klikke med måte, og jeg oppfordrer deg til å gjøre det samme.

Skjermbilde 2015-03-23 kl. 16.08.01 Skjermdump fra vg.no

Bloggoppgave 11 med utgangspunkt i denne kronikken fra Aftenposten, pensumlitteratur, samt forelesninger.

En skjermvennlig hverdag

Nettet har forandret journalistrollen sier Jan Thoresen (jfr. bilde under) i en artikkel fra Dagbladet. Journalistikken går gjennom en transformering som følge av digitaliseringen av nyhetene. Skjermen har blitt en stor del av menneskers hverdag, og overgangen fra papir til skjerm er et faktum.

Skjermbilde 2015-03-18 kl. 16.25.23

Skjermdump fra Dagbladet

Teknologien er med oss overalt, og den har gitt oss mulighet til å vurdere, samt være i dialog med nyhetsredaksjonene mye mer enn før. Dagens journalister benytter seg mer og mer av nettbrukerne som kilder, såkalt crowdsourcing, men med et vurderende syn vel og merke. I boken “Å skrive for skjermen. En innføring i nettjournalistikk” av Martin Engebretsen sies det at nettavisleseren er på jakt etter aktuell, relevant, meningsfull og forståelig informasjon som er i hans/hennes nære og fjerne omgivelser. Nettleserne er altså aktive utforskere, og ikke like passive som i papiravisens storhetstid. Journalisten og nettavisleseren samarbeider gjennom dialog og feedback, noe som har endret avisredaksjonenes monologiske arbeidsmetoder, til en symbiose mellom journalist og nettavisleser.

Som følge av nettmediets store potensial er også kravene til brukergrensesnitt steget betraktelig. Nettleseren krever mer enn bare skriftfylte sider uten noe form for multimodalitet. Dette endrer dermed presentasjonsformen til nettjournalisten. Hvordan skal man gjøre stoffet mest mulig interessant? Hva skal man gjøre for å skille seg ut, og få folk til å klikke? Spørsmål som dette er svært sentrale når det kommer til dagens nettjournalisikk. Som nevnt tidligere (i dette innlegget) mener jeg det er viktig å ta i bruk visuelle virkemidler for å styrke ens budskap. Jeg kom over et imponerende eksempel på dette, nemlig en nyhetssak fra The Guardian der lyd, bilde og animasjon går i skjønn forening, og gir oss en historiefortelling utenom det vanlige.

Skjermbilde 2015-03-17 kl. 16.35.34

Skjermdump fra The Guardian

Journalisten kan presentere sitt stoff på helt nye måter enn før, som Martin Engebretsen nevner i “Å skrive for skjermen. En innføring i nettjournalistikk” gir nettet muligheter for å legge frem stoff etter ikke-linære nyhetsstrukturer. Firestrom fra The Guardian er et prakteksempel på denne strukturen. Den innholder blandt annet et innholdskart (til høyre i bildet) der man kan manøvrere seg til andre punkter i artikkelen uten å måtte lese gjennom hele teksten fra start til slutt.

Å presentere nyhetssaker på denne måten kan både pirre nysgjerrigheten, samt øke brukerstyringen hos leseren. Mangfoldet av multimodalt innhold og kortfattede tekster mener jeg kan være med på å øke besøkstallet. På nett går alt i lynets hastighet, og vi har ikke alltid tid til å lese milelange tekster på den lille iPhone-skjermen på bussen tidlig om morgenen. Derfor tror jeg det er viktig at journalistene tenker over hvordan de kan legge frem nyheter på en kortfattelig og enkel måte, som passer for både dataskjerm og iPhone.

Det er ingen tvil om at den digitale verden har endret hverdagen til journalisten. Fordi nettet er et døgnåpent samfunn preges journalistene av å være i et konstant kappløp med hverandre, der det kjempes om de beste nyhetssakene, og de raskeste publiseringene. Jeg tror god journalistikk definitivt kan oppnås på nett, utfordringen ligger i å publisere saker som griper og pirrer en stor gruppe lesere, samt holde på deres interesse. Tross alt er det bare fantasien som setter grenser.

Bloggoppgave 9 med utgangspunkt i “Å skrive for skjermen” av Martin Engebretsen

Jakten på gullfuglen

En nettjournalists tilsynelatende viktigste hverdagsmål, nemlig å skyte gullfuglen. Der mediebrukerne lever i en såkalt gullalder ifølge Adm.dir i VG Torry Pedersen, blir dette dermed viktigere enn noen gang.

Fra papiravisens krav om journalistisk profesjonalitet og kvalitet, til nettavisens mål om flest antall klikk. Det er slik hverdagen har blitt for nettjournalistene. Istedenfor å legge vekt på gravende og analytisk journalistikk, ligger nå fokuset på å sanke inn x-antall klikk på en sak.

COLOURBOX12610053

Bilde: Colourbox

Så hva gjør dette med nettjournalistikken? Kulturjournalist Jan Zahl fra Aftenbladet nevner i sin kronikk at folk flest mener selv de er mest interessert i viktige og gravende nyheter på nett, men sannheten er en helt annen, noe som nettredaksjonene har full oversikt over gjennom sine daglige målinger. Fordi nettavisene er desperat ute etter treff, er disse målingene med på å sette et utgangspunkt for hva journalistene tror kan sikre flest mulig treff.

Etter Martin Engebretsens bok “Å Skrive for skjermen” er det blitt en utfordring for nettjournalister å bedrive gravende og kritisk journalistikk da dette tar lang tid. Nettredaksjonene er mer opptatt av en såkalt NÅ-journalistikk som går ut på kjapp og kontinuerlig publisering av nyhetsstoff. Det blir dermed vanskelig for journalistene som vil grave i dybden.

div overskrifter3

Bilde: Privat

Jan Zahl nevner i kronikken at overskrifter som “sex” eller “pupper” trekker til seg lesere, derfor er det ikke å stikke under en stol at slike titler er fristende å bruke som agn for å få flest mulig lesere. Det ser ut til at noen nettjournalister mister fokus på egen integritet og seriøsitet til fordel for flest antall klikk og besøkstall, noe som i det lange løp kan svekke troverdigheten hos nettjournalistene. Forstå meg rett, jeg er for overskrifter som pirrer nysgjerrigheten og dermed får en til å klikke seg inn på en sak, men jeg mener det er viktig at overskrifter og innhold faktisk står i samsvar med hverandre.

Kampanje skrev nylig en artikkel der de fra målinger av TNS Gallup forteller at nettavisen nå er blitt større enn den tradisjonelle papiravisen. 60% av alle nordmenn leser daglig nyheter på internett, mot 58% som fortsatt leser papirutgaven. Følgelig vil dette skape enda høyere stressfaktor blandt nettjournalistene. Hvem greier å publisere en sak raskest? Og hva slags saker øker antall besøkende? Jeg tørr påstå at dette må være spørsmål som daglig svirrer i nettjournalistens hode, uten nødvendigvis noe fasitsvar.

Nyheter på nett er mer aktuelt enn noen gang, og konkurransen for antall treff er stor blandt nettredaksjonene. Det er en evigvarende kamp om å nå flest lesere, og det virker for mange journalister svært forlokkende å slenge inn en fiffig tittel som vekker nysgjerrighet. Martin Engebretsen nevner i boken “Å skrive for skjermen” at kravet om attraksjonsverdi er viktig i nettjournalistikken for at publikasjoner skal bli lest. Den perfekte tittelen blir dermed avgjørende for å sanke inn klikk, men trenger den nødvendigvis innholde ord som “sex” og “pupp”? Nei, ikke i mine øyne.

Bloggoppgave 8, med utgangspunkt i kronikk fra Aftenbladet.

Samspillet

Jeg venter ikke lengre på at den dagsferske avisen i tabloidformat skal dumpe ned i postkassen. Nei, her i huset er det kun få tastetrykk som skal til for å oppdateres på dagens nyheter. Nyhetsredaksjoner som Aftenposten, VG og Dagbladet har jo likevel tatt i bruk nettmediet, derfor velger jeg gledlig gratis tilgang døgnet rundt til fordel for det gode, men gamle avisabonnementet.

COLOURBOX7073038

Bilde: Colourbox

Siden 90-tallet har stigningen av brukere til the Word Wide Web steget jevnt og trutt. Derfor har også nyhetsredaksjonenes nettmedier blitt svært viktige for deling av verdensomspennende nyheter. Aktuelle saker publiseres døgnet rundt, og mulighetene er større i nettmediet enn i papiravisen og det tradisjonelle fjernsynet. Nettmediet åpner opp for toveis-kommunikasjon, samt brukerstyring. Dermed har nettbrukere større mulighet for deltakelse enn avisleserne. Etter en undersøkelse gjort av Martin Egebretsen om “Nettavisen og deres brukere”, ble konklusjonen den at “nettavislesere er aktive utforskere som igjen er ute etter sakelig informasjon som kan tilpasses deres behov.”

Spørsmålet blir da hvordan nyhetsredaksjonene kan utnytte nettmediets mektige potensial, da på grunnlag av brukernes krav. Viktigheten ved sakelig informasjon er ikke noe man skal kimse av. Etter Parasie og Dagiral undersøkelse er det ikke alltid slik at det som bør publiseres av viktige saker, ikke alltid kommer frem i lyset, grunnet dataundersøkelser gjort av “programmeringsjournalister” som heller publiserer mindre viktige saker de tror skal “være nytte” for nettavisleserne.

Internettet gir brukerne muligheter for kommunikasjon og samhandlig med redaksjonene. Friheten er mye større i nettmediet. Man kan søke opp nærmest hva som helst av nyheter, og få svar før man rekker å blunke. Dette kan skape utfordringer for redaksjonene da de må utarbeide nyhetsstoff som fanger oppmerksomheten til leseren slik at antall besøkende på siden øker. Nettmediet gir mulighet for redaksjonene til å koble saker sammen i det uendelige, samt legge ved interessante illustrasjoner for å skape større interesse rundt innholdet (se dette innlegget for multimodalitet).

For mange journalister har blogging blitt svært populært de seneste årene. Etter dette innlegget fra Online Journalism Blog gir blogging sjanse for andre til å komme med tilleggsinformasjon om emnet, samt forslag og meninger. Dette skaper kommunikasjonsmuligheter og større samspill mellom journalist og nettbruker, dermed blir ikke leseren like passiv som i de tradisjonelle mediene.

COLOURBOX_SAMPLE4638973

Bilde: Colourbox

Et godt eksempel der brukere kan komme med meninger og aktuelt stoff er CNNs side iReport. Her lar de frivillige samfunnsinteresserte over hele verden bidra med nyhetsstoff fra alle kriker og kroker av kloden. Dette gir mulighet for stor mediedekning, samt et mer reelt bilde av virkeligheten, sammenliknet med de som kun publiserer nyhetssaker etter interessemålinger fra statistikker og kakediagrammer.

Skjermbilde 2015-02-20 kl. 12.23.24

Skjermdump fra CNN iReport

Til syvende og sist tror jeg det handler om innovasjon og kreative løsninger på tradisjonelle tankeganger. Det er viktig at nyhetsredaksjonene tenker ut nye metoder for nyhetsformidling i det digitale mediet. Etter en artikkel fra The Atlantic er det ikke alltid saken i seg selv som fanger leseres oppmerksomhet, men heller hvordan saken formidles ut til folket. Med andre ord, det bør være noe nytt og spennende. Noe morsomt, som nettbrukerne ikke har sett før. Om nysgjerrigheten pirres vil antall klikk komme som perler på en snor.

Bloggoppgave 7, med utgangspunkt i artikler fra The Atlantic, Online Journalism blog og The New York Times, samt pensumartiklene  iReporting av Palmer, og Data-driven journalism av  Parasie & Dagiral.

Et hav av muligheter

Jeg sitter for øyeblikket å leser en artikkel fra Aftenposten angående terrorangrepet i København. Plutselig dukker det opp en uthevet lenke kalt “kart over det dramatiske terrordøgnet”, og jeg velger dermed å klikke på denne. På få sekunder åpnes en ny side med en illustrasjon av et kart for hvor skytingen fant sted. Den digitale revolusjonen har gjort lesing til noe annet enn det en gang var. Nettet åpner for nye muligheter, og man trenger ikke lengre bla seg fra side til side i en bestemt rekkefølge som i en bok, avsnitt for avsnitt.

Hypertekst er et sentralt ord når det kommer til digitale medier. Det er nemlig slik at dette inngår i de fleste tekster publisert på nett. Funksjonen til hyperteksten fungerer slik at du trykker på en uthevet kobling (også kalt peker) i teksten, som så vil transportere deg til en ny tekst på andre siden av koblingen, med forhåpentligvis noenlunde relatert innhold til teksten du opprinnelig utforsket.

Illustrasjon av hypertekstens funksjon:

http___makeagif.com__media_2-10-2015_BaP3V_

 Animasjon: Privat

Bruk av hypertekst kan både ha fordeler og ulemper. Om man benytter seg av fenomenet på riktig måte, kan det fungere svært så bra, men fallgruvene er også mange. Da spesielt med tanke på leserens sammenhengede forståelse (koherens), og meningsdannelse av innholdet. En blogg eller nyhetsartikkel med utallige hyperlenker kan i første omgang forstyrre flyten i lesingen, men den kan også skape uforståelighet til innholdet dersom koblingen sender deg til en side som har liten relasjon til innholdet du utforsket på det opprinnelige nettstedet.

Etter Martin Engebretsens bok “Å skrive for skjermen. En innføring i nettjournalistikk” poengteres det at man må ta hensyn til leserens behov for sammenheng. Man kan ikke pøse på med hypertekst og tro at dette gir leseren mer forståelighet. Dette må altså gjøres på en fornuftig og hensiktsmessig måte. Det er viktig at leseren ser en meningshelhet ved alle hypertekstene, og at sammenhengen mellom dem gir forståelse for leseren.

Det positive ved bruk av hypertekster er at man gir et større innhold til en tekst. Dette ved å supplementere med lenker til andre tekster med et relaterende emne. Her på bloggen har jeg selv benyttet meg av hyperlenker i flere innlegg (se bilde nedenfor), både for å referere, samt utvide innholdet, slik at de som vil kan klikke seg videre.

Skjermbilde 2015-02-16 kl. 14.18.42

Skjermdump fra egen blogg

Jeg mener hypertekster egner seg godt til bruk i sjangere som blandt annet blogg eller nyhetsartikkel. Leseren får mulighet til å utforske videre om et gitt emne gjennom brukerstyring. Man velger altså selv om man vil klikke og søke seg videre gjennom hyperteksten, eller ei. Det fiffige ved hypertekst er at synspunkter ikke blir like nyanserte. Det finnes ofte flere sider av samme sak, derfor egner hypertekst seg godt som en veiviser til flere perspektiver.

COLOURBOX_SAMPLE8504206

Bilde: Colourbox

Hypertekst er en sentral faktor på Internettet, og jeg tror den vil bli viktigere og viktigere i årene som kommer.  Organisering etter en ikke-linær struktur åpner opp for mer fleksibilitet, samt nye måter å strukturere stoff på. Hyperteksten åpner opp for andre måter å forstå sammenhenger på. Man kan hoppe fra det ene til det andre ved få tastetrykk, samtidig som meningsdannelsen ikke svekkes. Det er ikke lengre nødvendig å følge den linære linjen for at innholdet skal skape mening.

Bloggoppgave 6, med utgångspunkt i “Å skrive for skjermen” av Martin Engebretsen

Online-effekten

Da jeg gikk på ungdomsskolen ble jeg utsatt for identitetstyveri. En person hacket seg inn på mailadressen min, og utga seg for å være meg gjennom MSN og andre sosiale medier, der han/hun kritiserte vennene mine. Jeg anmeldte dette til politiet, men fant aldri ut hvem denne noen var.

Som en del av generasjon Y har jeg vokst opp i takt med de digitale mediene. Jeg minnes de første mobiltelefonene og de store, firkantede datamaskinene som nå er blitt erstattet med smarttelefoner og syltynne brett med touchfunksjon. Internett har gått fra å være et forskningsverktøy, til å bli et verdensomspennende fenomen hvor man kan ytre meninger, kommunisere og skape virituelle verdner med bare få tastetrykk. Mange foretrekker den virituelle verden, en egenskapt fantasiverden, til fordel for det virkelige samfunnet, og det er blitt vanligere å kommunisere med hverandre via sosiale medier enn ansikt til ansikt. Har vi som brukere dermed blitt mer isolert fra samfunnet, som følge av den digitale verden?

IMG_8629

Bilde: Anne Schia

Pr. dags dato er det over 3 milliarder brukere av Internett, og antallet øker. Ingen styrer over nettet, og terskelen for hva som bør sies og publiseres er lav. Man trenger ikke stå opp for egne meninger i like stor grad som i det virkelige samfunnet. Man er kun et navn på en skjerm (et navn som ikke engang trenger å være ens eget), og for mange blir det lettere å oppføre seg litt “på kanten” av hva man ellers ville gjort.

Samfunnet står over en rekke utfordringer knyttet til digitale platformer. Identitetstyveri, mobbing og hetsing har spredd seg som ild i tørt gress, som følge av konstant tilgang til Internett. I dag er det heller uvanlig å være avkoblet fra nettet. Vi er koblet opp via telefoner, nettbrett og datamaskiner, har tilgang på jobben, på bussen, ja rett og slett over alt.

Om nettet ble regulert ville kanskje friheten bli noe innskrenket. Noe som igjen hadde skrenket inn den negative bruken som følge av de digitale mediene. Hadde man blitt oppdaget og straffet for å ha bedrevet ulovligheter på nett, ville flere kanskje tenkt gjennom hva de gjorde før de faktisk gjorde det. Fordi samfunnet har lite kontroll over nettet er det vanskelig å luke ut de med tvilende intensjoner.

På den positive siden gir nettets frihet mulighet til å skape debatt om samfunnsmessige forhold via blogger og forumer, som det overordnede samfunnet igjen har lite kontroll over. Det jeg skriver på jenterommet kan nås til andre siden av kloden på få sekunder. Ved kun få tastetrykk har vi nærmest uendelig tilgang til informasjon. Som forfatter Jon Bing en gang sa: “Bibilotekene er stort sett stengt, Internett er åpnet hele døgnet”. Vi trenger ikke lengre bevege oss utenfor husets fire vegger for å få svar på spørsmål som opplysningstiden, 2. Verdenskrig, eller kjente matoppskrifter for den saks skyld.

Internett er under konstant utvikling, og jeg tror det er viktig at vi som samfunn utvikler oss i takt med det digitale mediet. Om vi tilegner oss mer kunnskap og bruker et snev av fornuft, tror jeg ikke nødvendigvis det vil skade samfunnet i stor skala. Som den gyldne regel så pent uttrykker – “gjør mot andre det du vil de skal gjøre mot deg”. 

Bloggoppgave 2, basert på Lawrence Lessings “Code verson 2.0”.